Det er min siste kveld. Den siste natten jeg skal bruke på denne jord .... som en person. Snart vil alt forandre seg. Er lover og restriksjoner, som jeg ikke visste noe mer viktig for meg. Det bør være glad og enda jeg føler for det fyller meg med iskald fra innsiden og ut. Angst. Den ... jeg har. Ikke kommer til å skje før det vil bli. Fordi jeg har vært veldig godt forberedt. Det er frykten for hva jeg er. Hva gjerninger jeg begå. Snart, og fra da av hver måned på samme tid en gang.
Jeg har valgt banen selv. Jeg visste nøyaktig hva du kan forvente. Og likevel jeg ikke ser det komme. Jeg kunne ikke innrømme det og ærlig, ikke bare ikke tro. Da hun kom til meg og da jeg fortalte historiene, lo jeg.
Hvordan bør jeg reagere annerledes. Uvitende og naiv som jeg var. Men over årene bevist hvor rett hun hadde. Etter puberteten begynte å endre seg. Ja, som alle andre unge mennesker. Det er riktig. Men jeg fikk ingen kviser. Ingen ekte ansiktshår. Jeg ville ha likt. I stedet vokste min fysiske styrke umåtelig. Utholdenhet og sansene ble forsterket i en overmenneskelig styrke. Dette var også utgangspunktet som en drøm. Og det sikkert aldri ville streifet meg å angre. Jeg så det som en gave, en gave som var blitt skjenket meg.
Men gjennom årene og aldringsprosessen, kom minne hullene. Jeg var tøylesløs, ukontrollert inn i følelsesmessige utbrudd. Også fikk meg ingen bekymringer. Brøt opp i fjor. Året jeg var i det 21.
På den tiden hadde hun fortalt meg at jeg var etter 21 år i full besittelse av mine krefter. Det vokser stadig, inntil da kunne jeg tilgang til alt. Tilbake da jeg ikke trodde henne. Men oftere jeg våknet opp på et sted hvor jeg hadde ingen erindring. Naken og frossen. Men merkelig fornøyd. Mettet, kan du si. Over tid, dukket de første tegn. Strimlet kroppen, fant politiet. Likene stablet opp. Først trodde jeg ingenting av det også. Men sakte jeg begynte å tegne forbindelser og konklusjoner. Jeg skjønte da jeg våknet opp og kroppene dagen truende på TV. Det ga meg samvittighetskvaler. Jeg må innrømme. Noe annet ville være en løgn. Men jeg aksepterte det som min natur.
Det gikk helt fint. Jeg fortsatt løy for seg selv. Brukte mine overnaturlige krefter på jobb i dagliglivet og kunne gå ubemerket oppnå fremragende prestasjoner. Inntil i morges.
Det var en natt til fullmåne. Og jeg våknet opp hjemme. I huset min forlovede som jeg ønsket å gifte seg snart. I fem måneder gravid og full av nytt liv vokser. Min lykke, min kjærlighet, mitt liv. Frem til i dag ...
Jeg fant dem etter å ha våknet opp på kjøkkenet. På gulvet. Øynene utvidet i skrekk. Armene å avverge krampe i døden. Blodet på min nakne kropp, merkene på arket, hvor jeg hadde sovet, gjort meg til å innse hva som hadde skjedd.
Men det ville ikke være lov å avslutte. En natt, ville jeg har igjen. En natt, inntil fullmåne. Jeg ringte henne. Men også veldig sint og så redd. Tre netter rundt fullmåne, ga de meg til å forstå på nytt. Du har allerede sagt den gang. Hadde jeg ikke blitt lyttet? Hun spurte hva som hadde skjedd. Men jeg satte telefonen på kroken.
Og nå står jeg her. På kanten av et tak. Nedenfor meg, går det ned bratt. Jeg kunne hoppe .... Og det ville likevel overleve. De mørke skyene fortsatt innhyllet magien disken, noe som fører meg så mye. Men i kveld skal jeg svare så de ikke forventer det. Sølvfargede glimter selvfølgelig, mørke, huser det inni. Men også der er det sølv, som jeg vet. Jeg trekker på avtrekkeren og bare en gang dreieskiven hoste.
Min siste natt som en mann. På denne jord. Jeg ... ikke angre på det. Hadde jeg gjort dette tidligere. Min kjærlighet er fortsatt i live. Ditt bilde dukker opp. Hun smiler til meg. Hold vår datter i armene. Så ... bare mørke og jeg synker i den.
